Jeg var en tur i skogen idag,  snøen lå tungt på trærne og det var riktig vakkert. Skiene sank dypt ned i snøen for det var ingen spor fra før. Helt urørt snø, og helt stille.  Jeg stoppet og lyttet, men  alt var stille.  Ikke engang trafikken hørtes her jeg var. Egentlig skulle en oppsøke stillheten oftere.  Da får tankene løpe løpsk, og hodet får muligheten til å hvile seg.  Før jul er det ikke mange skigåere å treffe på steder der løypemaskinene ikke har gått.

Jeg så meg litt rundt og fikk følelsen av at det var noen der..... Nei det var nok bare innbildning.  Jeg så meg tilbake igjen , og der  så jeg tydelig et vesen, kledt i hvitt som stod vendt mot meg..... Huff, jeg ble litt skremt med det samme, men det var jo bare ei lita gran som var dekket av snø, og som hadde tatt form av et slags menneske.

Naturen er ganske vidunderlig.  Den lager sine former og mystiske figurer, og hvis vi ser godt etter kan vi oppdage dem.  Den korte dagen begynte å få en blåtone.  Dagslyset er sparsomt på denne tiden av året.  Fargene går i blått og jeg var inne i den blå timen før lyset forsvinner helt og mørket senker seg over skogen.

Jeg fulgte sporene mine tilbake, passerte den mystiske kjerringa, som sto der så rank og fin i sin hvite skrud.  Plutselig skvatt jeg til, det var en svartspette som hakket infernalsk i en trestamme.  Det er vel en av de få beboerne som merkes på en slik skogstur i en stille vinterskog.

Da har jeg forlatt det blå og tatt frem rødfargen og ønsker alle våre lesere en RIKTIG GOD JUL!